Even Bie-Larsen

​

I en kunstoffentlighet som bestandig star på maks volum, og et resepsjonsapparat som krever enda mer støy for å rives ut av sin nummenhet, må man i min situasjon av og til ta ansvar for å minne om at det finnes mange måter å være kunstner på. Og ikke minst at det er tilnærmet uendelig hva man kan bruke det å være kunstner til. At det ikke nødvendigvis er sånn at den som alle kjenner navnet på, er den som gjør det viktigste arbeidet, og at kunsthistorien i beste fall utgjør en bitte liten rift – det er ikke som om vi noensinne får hele historien. Ikke at det nødvendigvis er en dårlig ting – det er det ikke – og hadde vi ikke hatt noen gjengangere som folk flest kunne navnet på, spørs det om ikke kunstnerne fortsatt primært ville vært forstått som medisinmenn og djevelutdrivere. Så får det være en annen ting at det kanskje faktisk generelt er mer riktig å forholde seg til dem som nettopp det. (Jeg sa «kanskje», ok?) Det er den type ting jeg tenker over opptil flere ganger daglig. Så var det noen som ringte meg opp for litt siden, midt i en slik tankerekke, og insisterte på at jeg for guds skyld måtte se til å skrive noe om Even Bie Larsen. Han hadde da nettopp stilt ut på Kvalnes – og det var vel ikke helt sånn at hovedstadspressen hadde chartret helikopter for å få det med seg. Ikke engang jeg var tilstede. Men jeg måtte altså sørge for å få skrevet om ham. Og det var jo helt riktig – hans eksempel illustrerer jo ganske nøyaktig det jeg sitter her og babler om, og hans bevegelser over kartet er jo sikkert også typiske for en fyr som tegner opp sine helt egne kart. (Jeg sier «sikkert» siden jeg overhodet ikke vet, men bare gjetter. Det er ikke tilstrekkelig mange som ham til å få etablert noen særlig statistikk.) I tillegg begynner det å bli en gammel historie; da jeg første gang møtte Even, var det forstsatt 1980-tall, og han kom til Trondheim fra Helsinki. Han skulle fortsette derfra til New York, der han ble en av mennene som strippet ned i underbuksa for en tidlig serie fotografier av Mette Tronvoll. Men hvordan det nå var, endte han opp i Kabelvåg etter noen år, med kone, barn og den type forstyrrelser - og der har han altså blitt og latt skjegget gro til et sted mellom ZZ Top og KjARTan Slettemark i Nixon-perioden, som en annen IPA-hipster.

 

Og lenge nektet han for at han laget noe som helst. I seg selv ikke en uvanlig ting å finne på – jeg er stadig borti folk som sier de har gitt opp kunsten til fordel for noe annet oppbyggelig, enten det nå er arkitekturstudier eller karriere som alkoholiker. Ting forandrer seg jo, og voksne menn som bare vil være i fred, tenderer med god grunn til å holde tett om hva de driver – tro meg, dette vet jeg utmerket godt. «Jeg har ikke noe med det der å gjøre lengre», kunne han erklære når jeg traff ham, og selv om det var underforstått at «det der» var å forstå som kunstnerisk aktivitet, var det på samme tid såpass vagt at det like godt kunne bety formidlingen av den egne aktiviteten - og det viste seg jo å stemme. I 2014 stilte han så helt plutselig ut, på USF i Bergen for første gang på et halvt liv. Og siden da er det jo blitt umulig å nekte for at han faktisk driver med noe likevel.

Så, hva faen er greia, vil nok en utålmodig leser spørre, sånn omtrent nå. Vel, det er to distinkte hovedspor i kunstnerskapet, hvis vi velger å se bort fra denne vrange antikarrierestrategiensom har fått pågå uforstyrret over nesten 30 år til helt nylig. Begge er tett på naturen. Dels er han ute på tur og samler på trestykker han pusser opp og behandler i ettertid, med et resultat et sted i utkanten av kunsthåndverkstradisjonen – det kan bli en kaffekopp eller en fruktbolle av det, men det skjer ærlig talt heller sjelden. Som innflyttet svenske(selv om det begynner å bli sent nå) har jeg notert denne metoden som utslag av en særnorsk fiks idé – det forundrer meg fortsatt at det for så mange på liv og død skal være nødvendig å tråkke rundt i skauen og på fjellet så fort det blir tid til overs. Men her finnes det jo i det minste et overordnet mål; fyren må ho få fatt på materialet sitt. Nå er ikke dette i seg selv så spesielt kanskje – det finnes jo som kjent en etablert tradisjon for å lage suppeskåler og askebegere av den slags – men det er i kombinasjon med det andre forløpet det må betraktes for full effekt. Og det er der ting virkelig blir stilt på spissen; mannen lager altså kart.

 

Som alle kart vil de gjøre deg fullstendig desorientert, men fremfor alt innebærer denne aktiviteten en merkelig form for geografisk trøst idet den anerkjenner oss alle som hjelpeløst forvirret og for all fremtid på villspor. De har selvfølgelig en faktisk logikk nedfelt i seg – alle kart har det – men den er ikke gitt, og den skjuler seg gjerne bak spøkefulle ordspill som stadig risikerer å koke ned landskapet til et fremmed språk. Det er en stri elv av referanser, et fjell av skjulte agendaer, og en by som ikke er å finne på andre kart, for å si det på riktig måte. Det kan minne deg på hvordan ideologienes tid har tendert til å møblere om verden etter kartet, i like høy grad som det kan bekrefte utsagnet om at vi ikke egentlig hører hjemme her. Man kan også forestille seg hvordan han lusker rundt i den foreløpig grønne partiet mens trærne faller rundt ham, på utkikk etter brukbare kvister og røtter – klar over at verdenskartet uansett stadig blir tegnet opp på ny, og at den delen av kongeriket Norge der vandringene foretas, både er eksepsjonelt eventyrlig og veldig, veldig utsatt. Så vel av naturen selv som av storfinansens interesser, som overhodet ikke kjøper argumentet om at tørrfisk er den nye oljen, men tviholder på at oljen er den nye oljen.

 

Alle har godt av å se kartet bli tegnet opp på ny etter faktiske prinsipper, akseptere at samtidskunsten kommer fra et sted langt utenfor kartet, og få det inn at det ikke er noen motsetning mellom håndverk og over middels høy IQ. Helt klart, selv jeg er til tider bevisst desorienterende. Med god grunn – jeg sluttet å lese barnebøker mens jeg var barn, og det var omtrent på samme tid jeg sluttet å skrive dem. Men vi bør alle, først som sist, tenke over hva det faktisk betyr å utføre et viktig kunstnerisk arbeid, og i hvor høy grad påfølgende rikdom og berømmelse er et brukbart måleinstrument for hvor godt man har gjort denne jobben. Eller ikke gjort den. Surrer jeg nå? Bra, det skal ikke være for lett. Selvstendig tenkning er et ansvar hver og en faktisk må ta i tider som disse. Og for noen er integriteten langt viktigere enn en karriere som investeringsobjekt i luften mellom to biennaler. Vi må passe på de folka, for det aner meg at det er de som gjør den viktige jobben her.